Veien til suksess er ofte brolagt med motstand og nederlag. Utvikling og finansiering av en film går ofte via en rekke avslag. Virkeligheten endrer seg, prosjektbeskrivelser og piloter utvikles, og vurderes igjen og igjen av mulige finansiører og samarbeidspartnere. Historien om utviklingen og finansieringen av Nowhere to Hide (2016) er en slik fortelling.
Kristine Ann Skaret er tidligere produsent i Medieoperatørene og har produsert en rekke dokumentarfilmer, og noen kortfilmer. Hun har også vunnet Amanda for beste kortfilm med Samaritanen med regissør Magnus Mørk. Skaret jobbet fire år som filmkonsulent i NFI, der hun blant annet vurderte Mette’s prosjekt. I 2016 sluttet hun i NFI og startet sitt eget produksjonsselskap Stray Dog. (Navnet kommer fra en forkjærlighet for hunder.) På siden av å jobbe som produsent har hun 20 prosent stilling som konsulent i Midtnorsk Filmsenter, der hun vurderer tilskudd til forskjellige prosjekter.
Mette Chang Munthe-Kaas er produsent og dokumentarfilmklipper. Hun begynte sin karriere som klipper og har fortsatt med det i over 20 år. I 2014 startet hun sitt eget produksjonsselskap, Ten Thousand Images AS, der hun har produsert blant annet de prisvinnende dokumentarene No Word for Worry og Nowhere to Hide.
Munthe-Kaas møtte Skaret på NFI under behandlingen av søknad om produksjonsstøtte til dokumentarfilmen Nowhere to Hide. Etter to avslag ga ikke Mette opp, men gjorde i stedet noen radikale endringer av struktur og konsept, og i tredje rundt fikk prosjektet endelig støtte. Dokumentaren skulle regisseres av Zaradasht Ahmed og Hans Husum, sistnevnte skulle også ha hovedrollen. Etter flere avslag hos NFI ble det etterhvert klart at Ahmed alene kunne ha regi og at Husums rolle i filmen skulle endres. NFI legger seg ikke opp i hvem som er manusforfatter og hvem som regisserer, men de gir de avslag hvis de mener at organisasjonsstrukturen ikke bidrar til den beste produksjonen. Siden fikk hun også produksjonsstøtte.
Filmen ble ferdig i 2016 og vant hovedprisen IDFA i Amsterdam samme år. I tillegg ble filmen nominert til to Emmy-priser i 2019. Derfor er Nowhere to Hide et fint prosjekt å undersøke dersom man skal forsøke å forstå en søknadsprosess og hva som skal til for å få støtte hos for eksempel NFI. I løpet av denne masterclassen ga Mette og Kristine studentene en grundig gjennomgang av utviklingen av prosjektet. Fra pilot til premiere. Og piloten og den ferdige filmen fremstår nærmest som to forskjellige prosjekter.
Marie Suul Brobakke, en av studentene ved master i konseptuell dokumentarregi, synes det er spennende å få innblikk i andres prosesser:
— Selv om prosjektet ikke er helt i tråd med det jeg arbeider med nå, er det inspirerende å høre om prosessen fra idé til film. Det er også spennende å få innblikk i hva som skjer på hver side av søknadsbordet og hvilke begrunnelser som blir lagt for avslag og støtte, sier Brobakke.
Hun synes det er inspirerende at Munthe-Kaas ikke ga opp, selv etter to avslag, men derimot jobbet videre, og deretter gikk hen og vant den største prisen på IDFA.
— Jeg merket et stort engasjement i rommet idag og det var tydelig at det var noe å hente for alle som var tilstede, ikke bare for dokumentaristene, sier Brobakke.
Lotte Mik-Meyer er hovedlærer for dokumentarlinjen på master, og ansvarlig for dagens masterclass. Hun mener det er viktig å være i dialog med bransjen og få innblikk i de erfaringen som ligger tilgjengelig:
— Det er viktig å la bransjen få lære oss å kjenne. Snart skal studentene ut å erobre bransjen, mange av de er der ute allerede, og de vil oppdage at det er en liten verden hvor alle er avhengige av hverandre. Idag fikk vi et innblikk i hva som skal til for å få støtte og i hvordan en produsent over tid kan lære sitt prosjektet å kjenne gjennom å måtte revidere og forandre for så å komme tilbake og pitche på nytt. Alle prosjekter er forskjellige, men den slags innsikt er universell, sier Mik-Meyer.
Dette var også dagen for å avdekke noen myter. NFI gir nemlig ikke produksjonsstøtte til et prosjekt som allerede er i opptak. Men i dokumentarfilm gjøres det ofte opptak før prosjektet offisielt går i produksjon. Disse defineres som research. Alle vet at dette er en definisjonssak, og at dette materialet ofte blir brukt. I praksis gis det ofte produksjonsstøtte selv om produksjonen er i gang. I Nowhere to Hide var rundt 80 prosent av materialet skutt før produksjonsstøtten kom.
Kristine Ann Skaret og Mette Cheng Munthe-Kaas
