Produsent Oda Roth forteller om eksamensfilmen "Kosmos"

Gjennom et sjelelig kamera opplever vi en reise fra det ytterste av universet til en liten by på jorden, der vi utforsker mennesket og naturen på ny i vår søken etter menneskelig kontakt.

Kosmos er en fragmentert fortelling uten noen tydelig hovedkarakter, som beveger seg fra situasjon til situasjon. Vi opplever små nedslag i forskjellige menneskers liv og blir konfrontert med deres sorg, smerte og glede. Filmen reiser spørsmål om menneskets natur, livets gang, om sårbarhet og åpenhet. (fra prosjektbeskrivelsen)

Innspillingen foregikk tidlig i februar på Lillehammer, og teamet hadde 9 opptaksdager totalt til det som skal bli den 30 minutter lange kortfilmen “Kosmos”.

- Den største utfordringen var helt klart usikkerheten rundt korona. Vi visste aldri hva den neste dagen ville bringe. Vi var litt uheldige med flere syke skuespillere og crew-medlemmer. Dette førte til noen utsatte opptak, innhenting av eksterne, komprimerte dager, komplisert bemanningslogistikk og omskriving av scener. Men, på grunn av vår spesielle innspillingsprosess var vi mer fleksible: Vi hadde en ny location hver dag og 12 forskjellige skuespillere. Dette gjorde det mulig for oss å bytte om på dager, flytte dem eller re-caste i siste liten. Vi kom i mål til slutt, og utfordringene gikk ikke hardt utover verken miljøet på sett eller materialet.

Hvordan utviklet dere dette prosjektet sammen?

- Da jeg kom på team med manusforfatter Thomas Meldgaard og regissør Anders Davidsen, åpnet vi samarbeidet med å være fullstendig ærlige og nysgjerrige på hverandre. Vi bestemte oss for å ta tak i den mest personlige fortellingen fra regi sin idé-pitch i håp om å få ærlige og ekte følelser på skjermen.

- Prosjektet kommer som en reaksjon etter vårt andre år her på skolen, hvor vi ennå ikke hadde fått slå oss løs kunstnerisk. Vi kjente på en felles frustrasjon i møtet med filmer som ikke ønsket å utfordre filmspråket. De samme klassiske fortellerstrukturene og karakterportrettene var noe vi hadde sett, lært om og til en viss grad kunne, men nå ville vi teste ut noe nytt.

- Med denne vinklingen lot vi strukturen vokse organisk ut fra regissørens personlige opplevelse av å gå gjennom en mørk periode i livet sitt og de viktigste nedslag i den reisen. Vi ville ta publikum på en reise gjennom en emosjonelt drevet struktur som vi kalte “bevissthetskurven” og som går gjennom stadiene ignoranse - traume - disconnect - mørke - håp - kjærlighet - harmoni. En reise fra kosmos til kaos og tilbake til kosmos igjen, med en ny bevissthet på verden rundt seg.

Utviklingen av manus var preget av en kollektiv kreativ prosess der de la stor vekt på å skape et åpent og trygt miljø og gi alle på teamet eierskap til historien.

- Det har vært viktig for oss å gi hverandre rom til å være mennesker gjennom hele prosessen. Vi avtalte at vi skulle få til dette sammen, og at det ikke er verdt det med mindre vi kjenner på et fellesskap og en felles lidenskap for prosjektet. Mentalt bæredyktig filmproduksjon har vært et essensielt tema gjennom alle fasene, som har bidratt til et enormt kreativt og godt arbeidsmiljø.

-I starten av manusutviklingen fokuserte vi på å bli godt kjent, så alle skulle føle seg trygge, våge å være sårbare og sette sitt personlig preg på filmen. Noe av det viktigste var å styrke det personlige engasjementet og skapergleden blant alle i teamet. Vi presset ikke frem noen beslutninger, men åpnet opp for alle tanker og lot ideene strømme gjennom timesvis med samtaler. Vi arbeidet i treatment-form så lenge vi kunne, for å få god oversikt over prosjektets struktur og scenenes sammenheng.

I arbeidet med foto, produksjonsdesign og i samarbeidet med skuespillerne ble den åpne og lekne tilnærmingen til materialet videreført.

- Vi ønsket at kamera skulle fungere som en bevegelig sjel, som vandrer observerende rundt menneskene og Lillehammer by. Grunnet budsjett-utfordringer lærte fotografen, Even Grimsgaard, steadycam på egenhånd. Han fikk da muligheten til å variere og leke med scenene under opptak, sammen med regissøren. I de fleste scenene hadde vi lange tagninger for å kunne gi tiden tyngde og for å fremme den observerende følelsen. I forarbeidet og på sett ble det jobbet mye med å skape rytme og utvikling i bildene.

- Vi lette etter locations som allerede hadde masse historie i seg, og jobbet med stedenes egne karaktertrekk fremfor å jobbe mot dem. De locations vi fant tidlig ble skrevet inn i manus, og scenene formet seg etter rom og mulighetene som kunne finnes i dem. Produksjonsdesigneren vår Maria Bro jobbet med å gi autentisitet til rommene, samtidig som hun ville la dem leve på egen hånd uten menneskets tilstedeværelse.

- I arbeidet med skuespillerne var improvisasjon og variasjoner en gjennomgående metode i søken etter det autentiske. Regissør ville prøve forskjellige versjoner av scenene, for eksempel helt uten dialog for å se om vi kan fortelle med et rent visuelt filmspråk. Han ville sammen med teamet være åpen for muligheten til å snu scener på hodet fordi materialet tåler det. Dette gjorde arbeidet med skuespillerne enormt fritt og intuitivt, og ga en felles følelse av å skape noe sammen.

Hva er det ved dette prosjektet som engasjerer deg mest?

- Jeg synes det er viktig å sette fokus på menneskets relasjon til hverandre og til universet. Vi har latt oss inspirere av “the overview effect”, et begrep som stammer fra astronauters opplevelse av å se jordkloden fra rommet. På en lignende måte ønsker vi at publikum skal få innta et slikt større perspektiv og se på verden ”utenfra”. Vi er egentlig ikke så forskjellige, vi går alle gjennom de samme tingene. Det kan være skremmende å akseptere at man som individ bare er en ubetydelig brikke i noe uendelig stort. Det kan fremprovosere en følelse av meningsløshet og eksistensiell angst. På samme tid er det nettopp gjennom disse følelsene at man kan skape en mening, et samhold og et større formål med det hele.

Hvilke visjoner har dere for filmen?

- Vi ønsker å gi publikum en unik og uforutsigbar cinematisk opplevelse. Vi vil ta dem med på en reise og håper at de underveis blir beveget til å tenke over sitt eget liv og menneskene omkring. Ambisjonene våre er at filmen skal leve videre etter filmskolen, på festivaler eller strømmekanaler. Vi håper den vil åpne opp for spennende samtaler om menneskets bevissthet, relasjoner og bruken av film som media. Den skal kunne inspirere folk til å tenke utover de konvensjonelle rammene man raskt kan skape, både på det kunstneriske og det personlige plan.

Godt i gang med i sitt siste semester etter snart tre år på filmskolen, ser Oda tilbake på en spennende og utviklende studietid.

Hvilken bakgrunn hadde du før du begynte på filmskolen?

- Jeg gikk et år på filmlinjen på Danvik Folkehøyskole og det var min introduksjon til filmfaget. For første gang var jeg omringet av andre filminteresserte og etter et par måneder ble jeg spurt om å prøve meg som produsent. Jeg visste ikke hva det var eller hva rollen gikk ut på, men det var gøy å prøve seg frem og oppdage at det var noe for meg.

Gjennom Danvik fikk jeg praktikantplass hos Storm Films. Det året jobbet jeg tett på produsentene i selskapet og fikk med meg enormt mye kunnskap. I Storm films ble jeg oppmuntret til å søke på Den norske filmskolen.

Hvorfor bestemte du deg for å søke på filmskolen?

- Helt siden jeg oppdaget at det å jobbe med film var min eneste drøm, var filmskolen mitt store mål. Jeg ønsket å havne i et studentmiljø med andre som var like engasjerte og virkelig brant for studiet sitt. Jeg hadde også hørt at det var gode muligheter for videre arbeid i bransjen, og at de mulighetene man fikk på filmskolen på mange måter er unike. Jeg ville lære og feile, noe som kanskje er enklere på en skole enn ute i bransjen.

Hvordan har du utviklet deg som produsent på skolen?

- Den viktigste utviklingen jeg har hatt er nok en voksende selvtillit og fryktløshet. Da jeg begynte på filmskolen hadde jeg knapt produsert min egen kortfilm, og jeg hadde veldig lite praktisk kunnskap. Jeg følte meg veldig liten i starten siden jeg var omringet av godt erfarne studenter. På grunn av det gode miljøet på studiet turte jeg å være ærlig om det jeg ikke kunne, noe som bidro til en bratt læringskurve. Det er nå på eksamensfilmen jeg merker hvor mye kunnskap og evner jeg som produsent har samlet opp gjennom disse årene på filmskolen. Etterhvert har jeg fokusert på hvordan jeg kan være en god team-leader og ikke være redd for å ta imot konstruktiv kritikk. Jeg har funnet en sterk lidenskap i meg selv, en glede over det jeg gjør.

- Det siste året har jeg også fokusert på å forstå psykologien bak karakterene vi skaper. Jeg innser at ingenting er tilfeldig, og at vi som filmskapere har et ansvar som ikke bare handler om å fortelle en god historie. Vi har også et ansvar for å hjelpe folk med å forstå et nytt språk som kan hjelpe dem i egen videreutvikling.

-Hva er planene dine videre?

- Det siste året har jeg oppdaget nye spennende interesser og arbeidsmetoder sammen med eksamenscrewet mitt. Vi har brukt mye tid på å prate om prosesser og følelser, og det gir meg energi og skapervilje. Jeg har lyst til fortsette å jobbe kreativt, med manusutvikling og visuelle konsepter. Jeg ønsker å lage film som ikke går på bekostning av mental helse, og elsker å være en leder som kan løfte en felles visjon sammen med teamet mitt, og gi dem rom til å utvikle seg. Jeg vil lage film som når ut til mange, men som fortsatt tar publikum på alvor. Planene mine videre er å bli litt bedre kjent med bransjen, oppdage mulighetene som finnes og nyte det siste halvåret her på Lillehammer.