Hvilken utdanningsbakgrunn hadde du da du kom inn på masterstudiet i konseptuell dokumentarregi?
-Egentlig søkte jeg på filmskolen første gang da jeg var 22, for jeg hadde lyst til å bli filmfotograf, men kom ikke inn på bachelorprogrammet. I stedet begynte jeg å studere stillfotografi på Royal Academy of Art i Den Haag og tok en bachelor der. Mens jeg var i Nederland laget jeg også veldig mye film på egen hånd og var medstifter av filmfestivalen “Cinema Underexposed” i Den Haag. Som filmskaper eksperimenterte jeg og fant ut av alt selv, fra fotografi til regi, fra klipp til lyd og grade, så jeg fikk en veldig utradisjonell tilnærming til filmmediet, på godt og vondt. Samtidig som jeg fikk mer og mer teknisk kunnskap og erfaring med hva det var jeg har lyst til å fortelle, oppdaget jeg at man kunne søke master på filmskolen.
Masterprogrammet på filmskolen er erfaringsbasert og studentene skal ha minst to års relevant arbeids- eller kunstnerisk erfaring. Io hadde jobbet med en rekke kunstneriske prosjekter på og ved siden av studiene og arbeidene hennes har blitt vist på blant annet Eye filmmuseum og Stedelijk Museum i Amsterdam, San Mei Gallery i London, kortfilmfestivalen i Grimstad, galleri CK13 i Serbia og kulturplattform Page Not Found i Den Haag.
-Jeg hadde ikke jobbet ute i bransjen og frilanset i to år, men jeg hadde prøvd ut ting, vært aktiv innen flere fagfelt og opparbeidet meg erfaring både før og under studiene. Som en del av bachelorgraden hadde jeg for eksempel et halvt år i praksis hvor jeg jobbet for en fotograf i New York, og jeg hadde også vært ganske mye på filmsett og gjort mange egne prosjekter parallelt med studiet. To års arbeidserfaring kan være mange ting, så jeg ville ikke vært så redd for å søke.
Bilde fra "Voksesmerter", Io Sivertsens masterprosjekt.
Hvilke forventninger hadde du selv til studiet?
-Jeg syntes det virket veldig spennende at du ville få frihet til å jobbe litt mer eksperimentelt og samtidig få lov til å fortelle historier og få veiledere og lærere som vil at du skal utforske ditt eget språk og din måte å gjøre noe på. Jeg søkte meg inn på spesialiseringen konseptuell dokumentarregi fordi det er dokumentar jeg kan. Jeg studerte dokumentarfoto og jobber ofte i det som mange kaller “kunstnerisk dokumentar”. Det er et sjangerbegrepet jeg egentlig er litt imot, for jeg tenker at alt som lages er jo kunstnerisk.
-Selve dokumentarstudiet har jeg opplevd som en prosess for å lære å stole på måten du forteller på. Du skal være interessert i ditt eget språk, selv om det er veldig vanskelig. Førsteåret var veldig oppgavebasert, man får mange oppgaver og skal produsere veldig fort. Etter å ha tatt en bachelor fra før hvor første år var en slags innføring i produksjon, var det noe jeg egentlig var ganske vant til. Vi hadde også en fordypningsoppgave som var veldig givende, hvor vi fikk mulighet til å utvikle noe med mer tid og litt budsjett. Det jeg lagde da - "Ways of Seeing", et prosjekt om Laila Anita Bertheussen og Wara saken - var jo noe helt annet enn det jeg lager nå på masterprosjektet mitt, men jeg brukte de samme metodene. Jeg blander virkelighet med stilisering i studio og prøver å fortelle en historie om virkeligheten gjennom min egen stemme.
Bilde fra "Ways of Seeing" som var Io Sivertsens fordypningsprosjekt på master.
Io Sivertsen begynte på masterstudiet høsten 2020. Parallelt med studiene har hun fått vist fotoutstillingen “Neither a beginning nor an end. Or to examine an egg” på Fotografiens Hus i juni 2021. Io har også foto og klipp og er en av produsentene på kortfilmen “Hvorfor er du svart”, som er skrevet og spilt av Hamza Kader og regissert av Julie Skaufel. Den ble vist på Kortfilmfestivalen i Grimstad i juni 2021 hvor den mottok Gnistprisen, og på flere andre festivaler. Hvordan har du kombinert dette med studiene?
- Masterstudiet er et intenst program så man skal jo helst ikke ha så mye å gjøre utenom. Det er nesten sånn at jeg har holdt det litt hemmelig. Den siste kortfilmen jeg hadde på festival var “Hvorfor er du svart” og da var jeg fotograf og klipper. Jeg klippet filmen i helgene og på kveldene i første semester på masterstudiet. Fotoutstillingen jobbet jeg også med parallelt med studiene. Jeg har vel deltatt i ganske mange prosjekter utenfor masterprogrammet, men jeg synes det er viktig å ta seg nok tid til studiet og tror jeg har klart å finne en balanse.
Bilde fra "Voksesmerter", Io Sivertsens masterprosjekt.
I desember 2021 delte stiftelsen Fritt Ord ut prosjektstipend på til sammen 100,000 kroner til seks masterstudenter på filmskolen. Io fikk 30,000 kroner i Fritt Ord stipend til masterprosjektet “Voksesmerter”, en dokumentarserie om klima og miljøproblematikk som hun skal lage en frittstående pilotepisode til.
- Det prosjektet jeg holder på med nå har blitt til et ganske stort prosjekt. Det er nesten blitt et slags klima-epos der jeg fokuserer på en spesifikk sak, en protestleir i Repparfjorden som varte i 100 dager i fjor og som var med på - selv om akkurat det er debattert - å stanse arbeidet med utbyggingen av Nussirgruva. De som driver gruva er ikke enige i det at det var protestleiren som stoppet gruvearbeidet. Jeg bruker opptak fra selve protestleiren og fra en tur nummer to til Repparfjorden, og opptak som jeg har gjort i Oslo i studio.
- Jeg jobber veldig ofte med voice. Jeg utvikler en stemme som forteller selve historien, samtidig som jeg prøver å sette alle de spørsmålene jeg er interessert i om klimaproblematikk på dagsorden gjennom den stemmen: Hva er bærekraftig utvikling, hva er grønn industri, hva betyr det for oss at vi faktisk ikke kommer til å nå FNs klimamål? - Og hvem er jeg som forteller oppi alt det her? Jeg bruker protestleiren som et eksempel på motstand, og så har jeg intervjuet mange som er litt yngre enn meg og spurt dem om hvem som har ansvar for fremtiden. Hva føler de når de blir presentert som den kommende generasjonen som skal fikse alt? Alt dette prøver jeg å putte in i en film. Det er utfordrende, men også veldig gøy.
Eksistensielle spørsmål rundt klimaendringene har Io også utforsket tidligere i kortfilmen "La oss snakke om været", som ble vist på kortfilmfestivalen i Grimstad i 2019, i San Mei Gallery i London og andre festivaler.
- Jeg laget en kortfilm om meg og min far. Vi tror på ganske ulike fremtidsscenarioer når det kommer til klima og miljø. Et av spørsmålene jeg har tatt med meg videre inn i masterprosjektet er hvorfor vi ikke klarer å handle. Jeg har inkludert COP26 i filmen og hvor trist det var å se at ikke noen av de målene vi faktisk trenger å nå blir nådd. Hva er det som gjør at det ikke skjer? Det føles eksistensielt, det handler om hvordan jeg kan leve mitt liv, om hvordan jeg ser på verden, men også om de jeg er glad i. Dette er jo etiske spørsmål og det handler om veldig mange ting jeg er opptatt av som person. Jeg synes også det er spennende at dette er noe som er vanskelig å fortelle, med veldig mange lag. Det er vanskelig å finne en løsning på klimakrisen også, det er komplekst, men det trengs å snakkes om og bli fortalt på en emosjonell måte for å menneskeliggjøre det.
Bilde fra "Voksesmerter", Io Sivertsens masterprosjekt.
Hvilke ressurser har du hatt til rådighet under arbeidet med prosjektet?
-Jeg elsker å jobbe i studio. Det kanskje ikke så vanlig for en dokumentarregissør å jobbe med scenograf og med farger, stemninger og absurdisme innenfor skildringen av virkeligheten. Her i masterlokalene på Myrens Verksted har jeg hatt tilgang til et fantastisk stort studio og egne klipperom. Vi har også kunnet bruke lysmester, og jeg fikk jobbe med en kjempeflink fotograf, Even Grimsgaard, fra bachelorprogrammet på Lillehammer. På tidligere filmer har jeg filmet nesten alt selv, så å få muligheten til å få en så høy produksjon er fantastisk. Veilederne på master har også vært en viktig ressurs og så har vi tilgang til lydrom og grading-rom også, men så langt er jeg ikke kommet ennå, jeg er fortsatt i klippen.
Vil du gi noen anbefalinger til fremtidige masterstudenter?
- Jeg vil anbefale studiet til alle som har lyst til å lage film eller serie. Jeg har følt litt på det selv at det kan være litt skummelt å søke til en stor institusjon som har et sånt kvalitetsstempel som filmskolen har, men det må man ikke tenke på. Hvis man har lyst synes jeg man skal søke og bare stå i det.
