Vi kommer visst ikke utenom en svenskeperiode og en danskeperiode her i Norge, men historien har vist oss at vi klarer oss utmerket godt på egenhånd, selv om vi selvfølgelig er takknemlige for hva svenskene og danskene har lært oss om film og filmskoledrift. Samtidig ligger det en ekstra spenning, og en gryende bobling av positivitet og tanken på at filmskolen nå skal ledes av en nordmann, som i tillegg er kvinne. Det åpner opp for et nytt tankesett og andre muligheter som kanskje tidligere ikke har vært til stede.
Veien hit
Utfordringer og nyskapning er ikke ukjent for Karin. Ei heller arbeid med unge, kreative talenter. For etter endt journalistutdanning og flere års arbeid som featurejournalist, i dagspresse og radio, ble hun plukket opp i NRK sin kantine hvor hun ble spurt om å være med på audition som programleder for «Halvsju» - et tenåringskonsept som skulle starte opp med Trond Viggo Torgersen som mannlig programleder. Den jobben fikk Karin og dermed ble det TV, først som programleder og senere som producer av innslag til programmene, både feature og fiksjon.
Men Karin ville utvikle seg videre, dro til USA og filmskole med mann og to små barn for å utdanne seg til regissør. Vel hjemme i Norge ble hun på nytt headhuntet til jobb i NRK, denne gangen skulle hun bygge opp en ny ungdomsredaksjon, senere kjent som ”U”.
-”U” ble – en merkevare, et ”brand”, for en rekke programmer og programserier for NRK første halvdel av 90-tallet der vi egentlig skapte en lekegrind for utprøving av unge, nye talenter og nytt formspråk. Morten Tyldum var den første jeg ansatte. Thomas Robsahm var der, Harald Eia og Bård Tufte var der – og mange, mange andre.
Da programkonseptet var trygt etablert og blitt en institusjon i institusjonen, kunne Karin omsider vie seg til det hun egentlig ville, nemlig regissere film. Det startet med novellefilm (En annen Anna), ble til TV-serie (Hotel Oslo) og så kinofilm (1732 Høtten). Og underveis i dette var hun også leder av filmredaksjonen og med i oppstarten av NRK 2 – som den gang ble etablert som en ren kulturkanal.
-De som lagde de beste filmprogrammene i min redaksjon var blant annet Lars Gudmestad og Tomas Torjusson. Det var mange år med mye gøy med mange flinke unge folk. Så endte jeg likevel med å bli filmprodusent, først i Paradox, så med et opphold på tre år som spillefilmkonsulent i Norsk Filminstitutt og etter det har jeg vært i selskapet 4 ½, der min første film som produsent var Reprise med Joachim Trier. Og nå er det altså Filmskolen. Full av flinke unge folk. En slags ring er sluttet.
Hvilke ambisjoner har du for DNF
-Jeg pleier å si at vi sammen skal skape den nye norske Filmskolen. Ikke fordi alt skal være nytt, fordi jeg er ny, men fordi vi i dag utdanner unge mennesker til en audiovisuell fremtid vi ikke kjenner til. Det innebærer at mye må bli annerledes enn det har vært. Det er nye plattformer og formater, nye medievaner, nye produksjonsmuligheter – og vi skal være ledende. I møte med det ukjente. Det er en stor utfordring. For oss som ansatte, men også for studentene. Mine ambisjoner kan ikke bare være mine ambisjoner, men være en felles ambisjon for studentene på skolen og oss som jobber her.
Hvordan vil du arbeide for å oppnå dette?
Prøve å forstå hva som rører seg. Hente kunnskap fra alle rundt meg. Sammen med dyktige faglærere veilede studentene til å kunne navigere i et nasjonalt og internasjonalt audiovisuelt landskap og skape nettverk globalt som er en forutsetning for å få til mye av det vi vil. For å få fortalt de historiene vi vil.
Hva kan du tenke deg å videreføre fra DNF slik den er i dag?
Blant annet har skolen mange dyktige ansatte, både innenfor det administrative, det tekniske og det faglige som jeg håper blir med oss lenge. De sitter på en for meg uvurderlig kompetanse. Men det er i møtet med studentene og den kunnskapen de sitter på at vi skal utfordres. Innholdet vi byr på, må matche dem og utfordre dem tilbake. Masterstudiet som nylig har gjennomgått en større endring av innhold og opplegg for neste kulls opptak, er et godt eksempel på at vi må våge å prøve nye veier og erkjenne at det finnes flere fortellinger enn den vi først mente var den beste. Å lage film handler jo om å evne å fortelle, og vår jobb er å bevisstgjøre unge filmskapere på hvor mange måter en historie faktisk kan fortelles på.
Hvordan ser DNF ut om fire år?
Tja si det du? En skole som uteksaminerer de beste filmskaperne vi kan drømme om for stadig å løfte den norske film – og TV-bransjen så vi til enhver tid matcher en internasjonal standard. En skole der du kan velge vilken stemme du vil fortelle din historie med og kjenne deg trygg på at du får tid, rom og utfordringer nok til å dyrke denne stemmen. En skole som tiltrekker seg de beste unge filmskaperne og de beste etablerte filmskaperne i et internasjonalt perspektiv, som vil gjeste vår skole og inspirere og lære bort. En skole med et bachelor studium og et master studium og et senter for fremragende utdanning som gjensidig speiler seg i hverandre og får skolen til å skinne, nasjonalt og internasjonalt.
Hvor ligger utfordringene til DNF og hvordan vil du håndtere det?
Å lage film handler også om samspill. Det fordrer åpenhet og evnen til å lytte kombinert med en stahet på vegne av sine visjoner. Ingen lett kombinasjon. Og bare mulig i et klima der det er rom for å prøve og feile, der takhøyden er stor og der friksjoner er et element som inspirerer og ikke utløser konflikt. I dette landskapet har vi alle mye å lære – man blir vel aldri utlært. Så er det en utfordring å ta vare på skolens integritet som nasjonal kunstfagskole i et politisk klima der det meste skal være del av et større hele. Min oppgave blir å skape det gode læringsklimaet inne på skolen og navigere i et politisk og geografisk klima på vegne av og til det beste for skolen.
Jeg pleier å si at vi sammen skal skape den nye norske Filmskolen.
Veien hit
Utfordringer og nyskapning er ikke ukjent for Karin. Ei heller arbeid med unge, kreative talenter. For etter endt journalistutdanning og flere års arbeid som featurejournalist, i dagspresse og radio, ble hun plukket opp i NRK sin kantine hvor hun ble spurt om å være med på audition som programleder for «Halvsju» - et tenåringskonsept som skulle starte opp med Trond Viggo Torgersen som mannlig programleder. Den jobben fikk Karin og dermed ble det TV, først som programleder og senere som producer av innslag til programmene, både feature og fiksjon.
Men Karin ville utvikle seg videre, dro til USA og filmskole med mann og to små barn for å utdanne seg til regissør. Vel hjemme i Norge ble hun på nytt headhuntet til jobb i NRK, denne gangen skulle hun bygge opp en ny ungdomsredaksjon, senere kjent som ”U”.
-”U” ble en merkevare, et ”brand”, for en rekke programmer og programserier for NRK første halvdel av 90-tallet der vi egentlig skapte en lekegrind for utprøving av unge, nye talenter og nytt formspråk. Morten Tyldum var den første jeg ansatte. Thomas Robsahm var der, Harald Eia og Bård Tufte var der – og mange, mange andre.
Da programkonseptet var trygt etablert og blitt en institusjon i institusjonen, kunne Karin omsider vie seg til det hun egentlig ville, nemlig regissere film. Det startet med novellefilm "En annen Anna", ble til TV-serie "Hotel Oslo" og så kinofilm "1732 Høtten". Og underveis i dette var hun også leder av filmredaksjonen og med i oppstarten av NRK2, som den gang ble etablert som en ren kulturkanal.
-De som lagde de beste filmprogrammene i min redaksjon var blant annet Lars Gudmestad og Tomas Torjusson. Det var mange år med mye gøy med mange flinke unge folk. Så endte jeg likevel med å bli filmprodusent, først i Paradox, så med et opphold på tre år som spillefilmkonsulent i Norsk Filminstitutt og etter det har jeg vært i selskapet 4 ½, der min første film som produsent var "Reprise" med Joachim Trier. Og nå er det altså filmskolen. Full av flinke unge folk. En slags ring er sluttet.
Hvilke ambisjoner har du for Den norske filmskolen ?
-Jeg pleier å si at vi sammen skal skape den nye norske filmskolen. Ikke fordi alt skal være nytt, fordi jeg er ny, men fordi vi i dag utdanner unge mennesker til en audiovisuell fremtid vi ikke kjenner til. Det innebærer at mye må bli annerledes enn det har vært. Det er nye plattformer og formater, nye medievaner, nye produksjonsmuligheter – og vi skal være ledende. I møte med det ukjente. Det er en stor utfordring. For oss som ansatte, men også for studentene. Mine ambisjoner kan ikke bare være mine ambisjoner, men være en felles ambisjon for studentene på skolen og oss som jobber her.
Hvordan vil du arbeide for å oppnå dette?
Prøve å forstå hva som rører seg. Hente kunnskap fra alle rundt meg. Sammen med dyktige faglærere veilede studentene til å kunne navigere i et nasjonalt og internasjonalt audiovisuelt landskap og skape nettverk globalt som er en forutsetning for å få til mye av det vi vil. For å få fortalt de historiene vi vil.
Hva kan du tenke deg å videreføre fra skolen slik den er i dag?
Blant annet har skolen mange dyktige ansatte, både innenfor det administrative, det tekniske og det faglige som jeg håper blir med oss lenge. De sitter på en for meg uvurderlig kompetanse. Men det er i møtet med studentene og den kunnskapen de sitter på at vi skal utfordres. Innholdet vi byr på, må matche dem og utfordre dem tilbake. Masterstudiet som nylig har gjennomgått en større endring av innhold og opplegg for neste kulls opptak, er et godt eksempel på at vi må våge å prøve nye veier og erkjenne at det finnes flere fortellinger enn den vi først mente var den beste. Å lage film handler jo om å evne å fortelle, og vår jobb er å bevisstgjøre unge filmskapere på hvor mange måter en historie faktisk kan fortelles på.
Hvordan ser Den norske filmskolen ut om fire år?
Tja, si det du? En skole som uteksaminerer de beste filmskaperne vi kan drømme om for stadig å løfte den norske film – og TV-bransjen så vi til enhver tid matcher en internasjonal standard. En skole der du kan velge hvilken stemme du vil fortelle din historie med og kjenne deg trygg på at du får tid, rom og utfordringer nok til å dyrke denne stemmen. En skole som tiltrekker seg de beste unge filmskaperne og de beste etablerte filmskaperne i et internasjonalt perspektiv, som vil gjeste vår skole og inspirere og lære bort. En skole med et bachelor studium og et master studium og et senter for fremragende utdanning som gjensidig speiler seg i hverandre og får skolen til å skinne, nasjonalt og internasjonalt.
Hvor ligger utfordringene til DNF og hvordan vil du håndtere det?
Å lage film handler også om samspill. Det fordrer åpenhet og evnen til å lytte kombinert med en stahet på vegne av sine visjoner. Ingen lett kombinasjon. Og bare mulig i et klima der det er rom for å prøve og feile, der takhøyden er stor og der friksjoner er et element som inspirerer og ikke utløser konflikt. I dette landskapet har vi alle mye å lære – man blir vel aldri utlært. Så er det en utfordring å ta vare på skolens integritet som nasjonal kunstfagskole i et politisk klima der det meste skal være del av et større hele. Min oppgave blir å skape det gode læringsklimaet inne på skolen og navigere i et politisk og geografisk klima på vegne av og til det beste for skolen.
