-Jeg har fått et helt nytt perspektiv på å lage film» Photo: Hanne-Lovise Skartveit

Hugo Francker flyttet til Oslo fra København for å ta masterstudium på Den norske filmskolen og for å få jobbe med Lotte Mik-Meyer som er fagansvarlig for spesialiseringen konseptuell dokumentarregi. Filmskaperen bestemte seg for alvor for å satse på dokumentarfilmen da kortdokumentaren deres «Siste øyeblikk», som handler om den siste tiden i et forhold mellom to unge ikke-binære, ble tatt ut til CPH:DOX i 2020. Nå er Hugo snart ferdig med sine to år på master og dokumentarfilmskaperens masterprosjekt, «Voksenbarn», er ett av fire prosjekter som ble tildelt Fritt Ord-midler av skolen.

Hva er det viktigste du har lært på masterstudiet?

-Jeg har fått tilgang til et helt nytt perspektiv på å lage film, som er mye mer personlig. Det handler om å finne ut hva man selv synes er spennende, og det er ingen filmatiske uttrykk som er mer riktige enn andre. Da jeg var i den journalistiske verdenen eller TV-verdenen, opplevde jeg at det var en riktig måte å lage TV på, hvor det var en masse formler og bokser. Her på filmskolen opplever jeg at vi har en mer nysgjerrig og åpen tilnærming, hvor man blir oppfordret til å ta utgangspunkt i det personlige.

Hvordan arbeider dere på master med å finne det personlige språket?

-En av metodene vi arbeider med er å hele tiden være i produksjon. Vi arbeider skissebasert, uten å lage ferdige filmer. Vi er ute og utforsker ideer, filmer og viser det til hverandre. Hele første året produserer man noe nytt nesten hver uke. Og så møtes vi hver fredag og har gjennomsyn på det vi har produsert i løpet av uken og Lotte gir tilbakemeldinger ut fra hva hun opplever når hun ser skissene våre.

Hva handler masterprosjektet ditt - hvor du selv har hovedrollen - om?

- Filmen min handler om at jeg reiser til USA fordi jeg har bedt min far om å vise meg hvordan man er en ekte mann.

Hvordan kom du frem til at det var denne filmen som skulle bli ditt masterprosjekt?

-På fordypningsprosjektet fant jeg ut at jeg liker både å være bak og foran kameraet. Jeg har alltid jobbet med venner og folk jeg har en tett relasjon til og i løpet av tiden min på skolen har det gått opp for meg at det da bare er naturlig at jeg også inkluderer meg selv i filmen. Jeg har lenge vært interessert i å lage film om kjønn, det er noe som har opptatt meg de siste årene. Før jeg skjønte at jeg var trans, hadde jeg lyst til å lage en film med min far, fordi han alltid har bodd så langt unna. Jeg føler at det er et stort filmisk potensial i å undersøke hverandre siden vi ikke kjenner hverandre så godt. Og så kommer denne variasjonen at jeg har endret kjønnsuttrykk de siste årene til. Plutselig var det bare som om at alt ga mening, alle brikkene falt på plass: Jeg kunne lage en film med min far og lage noe om kjønn og lage noe hvor jeg bruker meg selv.

Som både regissør og hovedkarakter, var det utfordrende å skille rollene?

-Ja, det var utfordrende. Et eksempel er at jeg under arbeidet med filmen først prøvde å ha to forskjellige notatbøker. Jeg skriver mye dagbok og jeg skriver også mye tekst når jeg jobber, men her ble det helt umulig for meg å skille de to bøkene, selv om jeg prøvde.

Som dokumentarfilmskaper har du et ansvar for å ivareta dem du lager film om, hvordan tok du vare på deg selv i prosessen?

-Jeg gjorde mye yoga. Og så må man huske å snakke med noen som bare er dine venner underveis. Noen som bare ser deg som et menneske og ikke ser deg som en regissør som vil lage en god film. Når jeg filmer andre mennesker, gjør jeg etiske overveielser hele tiden. Det tror jeg ikke jeg har gjort på samme måte med meg selv, men i klippen har jeg jo full kontroll. I klippefasen er det viktig å prøve å snakke om seg selv som en karakter så lenge som mulig og så distansere seg selv fra materialet og til slutt gjøre opp status med seg selv på hva man tror man er komfortabel med å dele.

Hva har du lært underveis?

-Det har vært en ganske ydmykende prosess, men på en god måte. Både når det gjelder å se på seg selv som en hel karakter, som har både styrker og svakheter og akseptere det, men også når det gjelder å måtte jobbe med kameraet på en ny måte. Jeg har alltid vært veldig glad i å holde kameraet i hendene, men nå måtte jeg stille det på stativ og prioritere: Kanskje bildet ikke ble helt som jeg vil ha det, fordi jeg ikke kunne ha samme kontroll, men jeg vet at jeg synes fortellingen er god og at det er et viktig tema for meg.

Hvilke filmer har inspirert deg i prosessen?

-«Touch me not» av Adina Pintilie, "Nattebarn" av Petter Aaberg og Sverre Kvamme og «Min mor er pink» av Cecilie Debell. En annen dokumentar jeg har vært veldig inspirert av er "Bjergene" av Christian Einshøj. Han filmer seg selv og sin familie og prøver å gå tilbake i tiden og se på noen ting som har skjedd, samtidig som de bruker kostymer og oppstilte situasjoner.

Hvordan har du latt deg inspirere?

-Filmen min handler om at meg og min far skal prøve å ligne hverandre, både for at jeg skal se ut som min far, men også for å se ut som en «stereotypisk mann». Kostymene og iscenesettelsen understreker det ironiske aspektet ved det hele; jeg er ikke interessert i å bli en stereotypisk mann. Jeg vet ikke engang hva en ekte mann er, men er veldig klar over at vi lever i et samfunn hvor vi har noen ideer om hva en ekte mann er. Jeg synes det er morsomt å undersøke og leke med de ideene om hva en ekte mann er og ha en nysgjerrig tilnærming til maskulinitet.

Ga det deg en trygghet å ha en slik lekende tilnærming til det personlige temaet i masterdokumentaren din?

-Ja, man kan gripe fatt i noe som egentlig er ganske sårbart, men så skape litt avstand ved å ha med noen kostymer og leke, bruke humor og noen oppstilte situasjoner.

På dokumentarstudiet, hvordan samarbeider dere fire dokumentarstudenter med hverandre?

-Vi følger hverandre ganske tett, spesielt det første året, men vi produserer individuelt. Vi filmer og klipper og regisserer selv, men møtes hyppig underveis og ser hverandres filmer og gir tilbakemeldinger til hverandre. Det er et sterkt fellesskap, nesten som en liten familie. Vi kommer ganske nær hverandre og også ganske nær hverandres prosesser, samtidig som vi er veldig individuelle når vi skaper våre ting.

1. mars er søknadsfristen for neste opptak på masterprogrammet. Hvem vil du anbefale å søke konseptuell dokumentarregi?

-Alle kan søke, det viktigste er at man er interessert i å undersøke sitt personlige ståsted og at man har lyst til å jobbe mye med et kamera. Man behøver ikke å være pro til å filme, men kurset er bygget opp slik at man skal jobbe med kameraet selv, så det må du være nysgjerrig på. Jeg håper at det er mange forskjellige som søker, så vi kan få enda mer mangfold på skolen. Jeg vet at det er noe de verdsetter i opptaksprosessen.

Hvilken bakgrunn hadde du selv før du kom inn på masteren?

-Jeg begynte å interessere meg for dokumentarfilm da jeg var 19 år og gikk på kunsthøyskole i Danmark og så jeg søkte meg videre til en bachelor i TV-regi. Der laget man dokumentarisk materiale, men med en mye mer journalistisk vinkel. Under et utvekslingssemester i Toronto fikk jeg laget min første kortfilm og oppdaget jeg at jeg likte den personlige tilnærmingen bedre enn å lage journalistiske filmer. Jeg tok et friår fra skolen og lagde en kort dokumentarfilm som het "Sidste øjeblikke" og som ble plukket ut til CPH DOX. Det ga meg mot til å fortsette i den retningen, jeg oppdaget at "ok, jeg har et talent for dette". Etter at jeg var ferdig med utdannelsen engasjerte jeg meg i Ungdomsproduktionen, et selvorganisert filmfellesskap for unge mennesker i København, og fortsatte å lage film der. Da jeg fikk høre om masteren her i Oslo søkte jeg.

Hvilke drømmer har du for tiden etter masterstudiet?

-Jeg kunne godt tenke meg å fortsette å lage filmer om queerness og familierelasjoner. Hva betyr biologi og relasjoner i en skjev kontekst, også i forhold til det å stifte familie selv og i foreldre-barn forhold. Jeg føler at mitt masterprosjekt har gitt meg mange flere spørsmål enn svar.