Kjære Erlend.
Vi snakket mye om Filmskolen. Om dokumentarens plass. Om det vi ikke fikk til. Og enda mer om det vi faktisk fikk til.
Som var din fortjeneste. Og som så mange takker deg for.
Ditt brennende engasjement for dokumentarfilmen,
som evner å formidle det aller mest essensielle – det ekte og det nære.
Akkurat som du selv var – ekte og nær.
Vi har hatt mange og lange samtaler om film, om livet, om utfordringer som møter oss og iblant blir uovervinnelige.
Du bygget opp dokumentarsatsingen på filmskolen.
Du loset de første studentene våre gjennom dette studiet og du hadde alltid dette brennende engasjementet.
Men det jeg husker deg aller best for er da jeg møtte deg og ansatte deg i ungdomsredaksjonen «U» i NRK på starten av 90-tallet;
et intuitivt, varmt og vakkert menneske med et utrolig engasjement for både oss som du jobbet med og for dem du møtte i programmene du laget.
Lunheten din, humoren din – den lille rare latteren som alltid satt løst.
Du skapte stor begeistring der du beveget deg – du var bare rett og slett en man likte å være rundt.
Så møttes vi igjen – også denne gang skulle jeg bli «sjefen din» – som vi tullet mye med – og gledet oss over.
Så ble den siste tiden altfor vanskelig.
Og vi fikk ikke avrundet som vi hadde håpet på,
da du avsluttet ditt åremål samtidig som studentene avsluttet med sin eksamen i fjor sommer.
Vi savnet deg den dagen.
Og vi kommer til å savne de møtene og de samtalene vi nå ikke vil få.
Du hadde et mål i din gjerning på skolen som jeg vil sitere deg på: «Å kunne bety noe avgjørende positivt for hver enkelt student jeg har foran meg, ikke bare en eller to, men ALLE».
Og ja - det fikk du til – du betydde noe avgjørende positivt – ikke bare for studentene dine, men for alle vi som var så heldige å få bli kjent med deg.
Karin Julsrud,
Dekan ved Den norske Filmskolen
