Kjære Erlend.
Du
snakket mye og varmt om Filmskolen. Om dokumentarens plass. Om
det vi ikke fikk til. Og enda mer om det vi faktisk fikk til.
Som
var din fortjeneste. Og som så mange takker deg for.
Ditt
brennende engasjement for dokumentarfilmen,
som
evner å formidle det aller mest essensielle – det ekte og det
nære.
Akkurat
som du selv var – ekte og nær.
Det
ble mange og lange samtaler om film, om livet, om utfordringer som
møter oss og iblant blir uovervinnelige.
Du
bygget opp dokumentarsatsingen på filmskolen.
Du
loset de første studentene våre gjennom dette studiet og du hadde
alltid dette brennende engasjementet.
Men
det jeg husker deg aller best for er da jeg møtte deg som nyansatt i
ungdomsredaksjonen «U» i NRK på starten av 90-tallet;
et
intuitivt, varmt og vakkert menneske med et utrolig engasjement for
både oss som du jobbet med og for dem du møtte i programmene du
laget.
Lunheten
din, humoren din – den lille rare latteren som alltid satt løst.
Du
skapte stor begeistring der du beveget deg – du var bare rett og
slett en man likte å være rundt.
Sånn
var det også for alle som var rundt deg de årene du var på
Filmskolen.
Så
ble den siste tiden så altfor vanskelig.
Og
vi fikk ikke avrundet som vi hadde håpet på,
da
du avsluttet ditt åremål samtidig som studentene avsluttet med sin
eksamen i fjor sommer.
Vi
savnet deg den dagen.
Og
vi kommer til å savne de møtene og de samtalene vi nå ikke vil få.
Du
hadde et mål i din gjerning på skolen som jeg vil sitere deg på:
«Å kunne bety noe avgjørende positivt for hver enkelt student jeg
har foran meg, ikke bare en eller to, men ALLE».
Og
ja - det fikk du til – du betydde noe avgjørende positivt – ikke
bare for studentene dine, men for alle vi som var så heldige å få
bli kjent med deg.
Tankene
våre går til din nærmeste familie, som mistet deg så altfor
tidlig.
Karin
Julsrud,
Dekan
ved Den norske Filmskolen
