Filmfotograf Rasmus Eriksson utforsker virtuell produksjon på masterstudiet

Hvilken bakgrunn hadde du da du flyttet til Oslo i 2020 for å begynne på det tredje masterkullet på Den norske filmskolen?

-Jeg hadde jobbet i filmbransjen i Sverige i snart 12 år og jobbet meg opp fra assistent til operatør på ulike TV-dramaserier. Rett før jeg begynte på master var jeg kameraoperatør på Den tynne blå linjen og fotograf på TV-serien Festen. Mens jeg har jobbet har jeg alltid tatt ulike strøkurs ved siden av. Jeg har kanskje jobbet i et halvt år og så jobbet litt og studert ved siden av, alt fra filmvitenskap til kunsthistorie til psykologi, for å samle til en Bachelor eller kandidatgrad.

Hvorfor bestemte du deg for å begynne på masterstudiet?

-Mens jeg jobbet som assistent på de store produksjonene var jeg også fotograf på mindre prosjekter. Målet mitt var alltid å bli fotograf, og året før jeg begynte på master var jeg fotograf på dramaserien Festen. Etter det kjente jeg meg litt utbrent, jeg var lei av å jobbe innenfor veldig strikte økonomiske rammer og kunstneriske rammer som andre setter. Jeg søkte på masteren for å finne ut hva min visuelle stemme er, og hva jeg kan skape om jeg skaper noe selv. Jeg ville være mer kunstnerisk fri og hadde lyst til å finne ut om det finnes andre måter å lage film på. Jeg tror også jeg hadde behov for å bygge opp selvtillit rundt mitt eget kunstnerskap.

Hvordan endte du med jobbe med forskningsprosjektet VIPROS [Virtual Production Studies] og virtuell produksjon i fordypningsprosjektet ditt?

- Før jeg begynte på master ble jeg tatt ut til et europeisk talentutviklingsprogram som jobbet med virtuell produksjon og da fikk jeg se hvordan fotografer kan jobbe med det. Jeg syntes det var en interessant måte å se hvilken nye stemmer og hvilke nye historier man kan fortelle. Jeg sendte inn noe av arbeidet fra det programmet i mastersøknaden, men da visste jeg ikke at VIPROS-prosjektet var satt i gang. Da jeg kom hit fikk jeg høre at Troels Linde arbeidet med det. Jeg tok direkte kontakt med ham, og så begynte vi å jobbe sammen. Arbeidet med virtuell produksjon ble fordypningsoppgaven min på masterstudiet og jeg var fotograf på tre tester vi gjorde i studio. Det var ulike regissører, ulike produsenter, og ulike scenografer, men det var noe som var gjennomgående på alle prosjektene, og jeg kunne ta lærdom av det og se hvordan det kunne utvikles.

Hva er den største forskjellen mellom å jobbe på et tradisjonelt sett eller location og med virtuell produksjon?

- I virtuell produksjon må man jobbe veldig mye i førproduksjon, du må previsualisere det du har planlagt å filme. Du må vite eksakt hva du skal gjøre for å kunne se om det er fysisk mulig med de begrensingene man har når det gjelder skjermstørrelse og tracking system. Jeg jobbet både med spillmotoren Unreal, som viser selve strukturen, og et annet program som heter Cinetree og SketchUp for å kunne gjøre en tydelig, spesifikk previsualisering.

- I denne fasen handler det i stor grad om at man skulle kunne kommunisere med den som skal bygge dette miljøet i 3D. Det kan være noen som har jobbet mye med dataspill og som har et annet måte å tenke på enn hva filmskapere har. Da er det bra å vite hva begrensningene med teknikken er: Kanskje vi ikke trenger så høy kvalitet på det i scenen som er langt vekke, for eksempel, mens disse tre tingene vet jeg at vi kommer til å se veldig nære, så da må de være veldig bra. Som fotograf må du kunne være en form for bro mellom de ulike partene i prosjektet og kunne kommunisere med alle. Det tar mye tid.

Hvordan ser du som kreativ fotograf på fremtiden i virtuell produksjon?

- Virtuell produksjon kommer nok til å bli mer utbredt, og jeg synes det er både heftig og veldig utviklende. Det er fortsatt store økonomiske og tekniske begrensninger i det, men det er ikke så langt fra at det skal kunne løses. Noen begrensninger vil imidlertid alltid finnes, og da kommer det også til å være behov for folk som kan forstå disse begrensningene.

- Jeg tror som sagt også virtuell produksjon åpner opp for nye historier og hvem som kan fortelle dem. Det er ikke så lett for en liten produksjon å fly til New York og filme på Times Square, for eksempel, men det hadde man kunnet gjøre med relativt små midler med tilgang til den teknikken.

Hva jobber du med nå på masteroppgaven?

- Jeg holder på med et helt annet prosjekt som er tidlig i utviklingsstadiet og som handler om hvordan jeg som fotograf kan bygge intimitet mellom publikum og kamera. Jeg ser på hvilke konvensjonelle metoder og verktøy som finnes som man kan bruke til dette, men jeg tar også mer ukonvensjonelle metoder fra andre felt som psykologi, filosofi, kunsthistorie og billedkunsten. Og så ser jeg om det finnes andre nyskapende måter for å arbeide med bilder og folk. Det var dette jeg ville med masteren, jeg ville utvikle det visuelle språket.

Hvilke metoder bruker du i det kunstneriske utviklingsarbeidet?

Jeg har intervjuer, som jeg senere utvider metodene ut fra, og så tester jeg ut metodene for å se hva som tiltaler meg. I utviklingsarbeidet ser jeg også mye film for å studere hvilke teknikker som er brukt. Jeg jobber også på en av registudentenes masterprosjekt. Hun skal lage en pilot og da kan jeg også se om jeg kan ta inn noen av de metodene jeg har sett på for å teste hvordan det fungerer.

Hvilken type veiledning får du på prosjektet?

- Veilederen er sentral og er den viktigste læreren du har på masteren. Jeg har en mentor som jeg treffer kontinuerlig, en til to ganger i måneden, vi titter gjennom materialet og diskuterer det, eller så kan man få høre egne erfaringer fra dem, eller artikler som de tenker det kan være interessant å lese for meg.

Du går på spesialiseringen visuell design, kan du fortelle litt om den?

- Vi er tre fotografer og en scenograf som tar spesialiseringen visuell design, og vi har hatt flere workshops i studio hvor vi har jobbet sammen. Jeg har hatt litt problemer med navnet “visuell design” siden det er ikke et begrep som anvendes i bransjen og mange ikke forstår hva det er. På den annen side kan jeg forstå bruken av begrepet i og med at det virtuelle blir stadig viktigere både innen foto og produksjonsdesign og da vil begrepet visuell design inkludere også for eksempel virtual reality-skapere. For meg har dette først og fremst vært en master i filmfotografi.

Hvordan har samspillet mellom studentene på masterstudiet vært?

- Vi studenter har kommet veldig nære hverandre. I og med at vi er så få kjennes det ut som at vi er en stor klasse. Alle kommer fra ulike bakgrunner, noe som også er veldig gøy og gir en mye ny input, og man oppdager også hvem kan kan jobbe godt sammen med og samarbeide videre på prosjekter med.

Nå er du inne i ditt siste semester, hva er det viktigste du ar fått ut av studiet?

- Jeg har nå etablert en base i Oslo og har fått et sterkere kontaktnett her. Gjennom VIPROS-prosjektet har jeg fått kunnskap i virtuell produksjon. Det som er bra med skolen er at den tilrettelegger veldig mye. Det er en plass hvor man samles og arbeider sammen og det finnes økonomi og teknikk til at man kan få gjøre utforskning innen kunstneriske tema. Jeg har lært veldig mye og utviklet meg som fotograf.

Har du noe råd til fremtidige søkere?

- Skolen har veldig gode fasiliteter, en veldig bra stab og du har en trygg plass du kan arbeide fra med medstudenter som kan hjelpe deg på veien. Man kan få til veldig mye med det man har her, men du må ha et sterkt driv og selv skape mulighetene.