Utforsker nye produksjonsmetoder i eksamensfilmen "Det som vil bli"

I løpet av noen hektiske uker i februar og mars spiller kull 12, årets avgangskull på filmskolens bachelorprogram, inn sine eksamensfilmer. Et av prosjektene har allerede startet prosessen: Teamet bak novellefilmen Det som vil bli vil bruke eksamensperioden til å utfordre vante mønstre og utforske alternative metoder for filmproduksjon. De spiller inn filmen i flere etapper i det produsent Jonas Bruun beskriver som en dialektisk prosess, hvor innspillingen og klippingen av filmens første del, som ble filmet i månedsskiftet november-desember, former utviklingen av historiens andre og tredje del som skal filmes i mars.

Produsent Jonas Bruun går på produsentlinjen på kull 12 og kom til Den norske filmskolen fra Danmark i 2019. Han har bakgrunn fra dokumentarfilm og når han skulle planlegge eksamensproduksjonen lot han seg inspirere av sine erfaringer fra dokumentarfeltet.

-I dokumentarfilm arbeider man på en helt annen måte enn man gjør i fiksjon. Du tar utgangspunkt i små detaljer i virkeligheten og drar ut og filmer med en ide om hva filmen skal handle om. I prosessen og i møtet med virkeligheten lærer man litt mer om hva det egentlig er prosjektet handler om, og så utvikler man det videre og går ut og filmer igjen. Dette var min tilnærming til film da jeg kom inn på filmskolen. Jeg har aldri laget fiksjon før. Fra starten av var jeg derfor interessert i å finne ut hvordan man kan ta det beste fra dokumentar inn i fiksjonen og omvendt. Hvordan kan man ta metodene fra den ene verdenen over i den andre?

For filmskolen er kunstnerisk utviklingsarbeid en stadig mer sentral del av virksomheten både for ansatte og studenter, spesielt på stipendiat- og masterprogrammet, og skolen får i løpet av februar endelig svar på sin søknad om å få godkjent sitt PhD program. Bachelorstudentene har også blitt invitert til å søke om midler til egen kunstnerisk utforskning gjennom CEFIMAS stipend til studentdrevne prosjekter. Jonas Bruun var en av dem som fikk prosjektstøtte våren 2021 med prosjektet Chimera. Da bachelorstudentene ønsket å bruke eksamensperioden til å utfordre tradisjonelle metoder og utforske nye måter å gjøre ting på, var det derfor i tråd med filmskolens satsning på kunstnerisk utviklingsarbeid i utviklingen av filmfaget.

- Jeg og mine medstudenter på produsentlinjen gjorde en stor innsats for å gjøre vår eksamensfilm til en fri prosess i et fritt format. Da vi fikk klarsignal og støtte av skolen til det, tenkte jeg det var best å utnytte det best mulig og få det til å passe til det prosjektet jeg endte opp med.

Hvordan utviklet dere ideen til prosjektet?

- Manusforfatter Live Skartveit, regissør Sigurd Bleken og jeg utviklet eksamensprosjektet med utgangspunkt i en ide som Sigurd hadde til en historie som skulle filmes i tre deler: fortid, nåtid og fremtid. Både regissør og manusforfatter tente på ideen om å dra ut og filme og utforske materialet og dette med at man ikke på noe tidspunkt skal vite alt for godt hva man lager og ha svarene på alt, men hele tiden gjenoppdage historien og materialet.

Historien de utviklet, Det som vil bli, følger den unge kvinnen Signe gjennom tre tidsperioder: fortid, nåtid og fremtid. Begrenset av sine omstendigheter og fastlåste kvinneroller, legger hun ut på en søken etter å finne sine drømmer, sin stemme og sitt potensiale og et miljø som kan akseptere henne for den hun og hjelpe henne til å blomstre. På tvers av de ulike tidsperiodene er Signes indre reise den emosjonelle røde tråden det som binder de tre delene sammen.

Arbeidsprosessen

Prosessen med å filme i flere omganger var ny på eksamensfilmene. Teamet måtte pitche både ideen og produksjonsmetodene til sine medstudenter og de tilpasset prosjektet til perioden som var avsatt til preproduksjon og opptak av eksamensfilmene.

- Når vi skulle pitche prosjektet for å få med andre på teamet fokuserte vi på prosessen: “Vi har denne filmen i tre deler og vi har lyst til å gå igang med å filme om åtte uker. Vi vet ennå ikke nøyaktig hva det vil innebære, men vi vil gjerne se hvor langt vi kan nå og hva vi kan bygge opp.”

- Så snart vi fikk på plass teamet og hadde videreutviklet historien ble vi enige om at vi ville starte med å filme historiens første del, som foregår på slutten av 1800-tallet. Vi la innspillingen til det som ellers ville ha vært en testperiode for prøvefilming. Prosessen har ellers minnet mye om hvordan den hadde vært om vi skulle ha laget filmen innenfor de normale rammene for eksamensproduksjonene. Vi har for eksempel hatt greenlight-møter kun rettet mot den ene innspillingsbolken. Vi har fokusert på den første delen, samtidig som vi har fortsatt å utvikle det som kommer etter, den andre og tredje delen.

Klipperen, Odin Norum Kvistad, var med på settet og klippet mens de filmet første del, og fortsatte arbeidet uken etter da de kom tilbake på skolen. Hans arbeid står sentralt i utviklingen av filmens andre og tredje del.

- Klipperen laget først en grovklipp som fulgte manus, og deretter laget han sammen med regissøren det vi internt kalte et eksperiment som viste en alternativ vei for filmen. Det som kom frem av innsikter i den første klippefasen har vi så med oss inn i skriverommet med manusforfatteren, og noen uker etter filming av del én, hadde vi klart et andreutkast til manus til del 2. Parallelt har lyddesigner Eivind Walberg, som har lagt vekt på lydopptak på location for størst mulig autentisitet og troverdighet, begynt på lyd-etterarbeidet og samarbejdet med komponist.

Kan du gi eksempler på hvordan manuset for de neste delene av historien ble endret under arbeidet med del én?

- En av karakterene i første del, hovedkarakterens bror, spilt av Jakob Larsen Fort, skulle opprinnelig ikke komme tilbake i del to og tre. I klippen oppdaget vi at relasjonen mellom søsknene fremstår som noe veldig sterkt og at det er mer å bygge på, så nå tenker vi at han må tilbake senere. Andre karakterer bestemte vi oss for å fjerne. Det kunne vi gjøre med en ekstra ro i magen fordi klippen bekreftet den opplevelsen vi fikk da vi filmet første del, at vi skulle fokusere på færre karakterer. Vi har også sett på hvilke type scener hovedkarakteren vår, spilt av Darin Hagi, er spesielt god i og hvor hun får brukt hele sitt register som skuespiller. Og så prøver vi å skrive noen scener hvor hun kan få lov til å blomstre.

Fra ditt ståsted som produsent, hva er de største utfordringene med denne måten å lage film på?

- Man tar jo en stor sjanse med at det man lager i starten skal henge sammen med det man lager senere, og det kan også være økonomisk utfordrende. Det som gjør det ekstremt gunstig å gjøre et sånt prosjekt på en filmskole er at vi har så mye av crewet tilgjengelig i hele perioden. Det gjør at den økonomiske utfordringen med denne modellen er mye mindre her enn ute i verden. Det koster likevel litt ekstra med to innspillingsperioder og vi har derfor satt igang en crowdfunding-kampanje.

Hvilken type prosjekter tror du kan egne seg til en produksjonsprosess lik den dere hadde?

- Jeg tror spesielt filmer som har en tidslighet i seg egner seg godt til en prosess som dette. Både for å få litt tid imellom til å fordøye hva som har skjedd og hva som skal skje fremover, men også fordi det ikke vil være noe problem om skuespilleren har endret utseende.

En annen grunn til at vi kunne velge denne formen til dette prosjektet er at vi hadde få skuespillere. Om du har ti skuespillere som du skal finne nye innspillingstidspunkt for kan det by på utfordringer, men hvis du bare har en hovedrolle som du må ha tilbake igjen for ny filming blir det straks lettere.

Hvilke erfaringer har dere gjort som du vil ta med deg videre til andre prosjekter?

- Hvis jeg skulle kopiere denne metoden ute i bransjen ville jeg nok ha valgt et prosjekt som hadde en litt mindre skala enn Det som vil bli. Den første delen av filmen vår er jo et periodedrama med alt det innebærer av kostymer og rekvisitter. For å få det til har vi skåret historien helt ned til benet og begrenset omkostningene. Produksjonsdesigner Ingrid Runde Saxegaard benyttet seg for eksempel av scenografien på de stedene vi filmet til så stor effekt som mulig, og hentet inn avgjørende elementer utenfra som et trøorgel som vi fant på en skole. Vi har også hele tiden arbeidet mot at dette ikke skal være et setup som krever førti mennesker. Fotograf Kristoffer Engholm Aabo hadde for eksempel ikke en belysningsmester med på sett i den første delen, men filmet stort sett med naturlig lys og to-tre batteridrevne lamper. Vi har heller ikke hatt noen script på settet. Vi har skåret ned på en masse funksjoner og bare lent oss inn i at dette skal være litt rock and roll.

-På et evalueringsmøte med teamet kom vi frem til at om vi skulle gjøre dette igjen ville vi gå en av to veier: Enten gjøre det enda mer rock and roll: skjære ned på omkostningene, men heller ha en frihet og energi rundt det man lager, eller strukturere prosessen bedre slik at man fikk avsluttet hver enkelt fase og brukt mer tid før man gikk videre til den neste. Vi skulle også gjerne ha hatt flere testvisninger tidligere i prosessen for å kunne ta publikums møte med filmen inn i prosessen i enda større grad

Prosjektet frister til gjentakelse og produsenten håper resultatet blir så vellykket at eksperimentet kan inspirere andre og sette spørsmål ved den etablerte måten å produsere på.

-Det fine med å arbeide på denne måten er at vi er i en konstant skapelsesprosess, en dialektisk prosess hvor man har et produkt, går ut i verden og lager et nytt produkt, bearbeider det og går ut i verden igjen. Før vi vet alt om materialet så kommer materialet til å utvikle seg - og det føler jeg helt klart at man kan ta med seg ut i den virkelige verden. Denne ideen om at man skal skape noe hele tiden sånn at ens prosjekt kan fortsette med å overraske en.

Teaser "Det som vil bli"