Karim Sahai er en prisvinnende fotograf og VFX-kunstner med 25 års erfaring i utvikling av digitale visuelle effekter for film og TV. I ulike roller som animatør, VFX artist, lead compositor, compositing supervisor og VFX supervisor har han arbeidet i verdens mest fremstående VFX-selskaper, Industrial Light & Magic (ILM) og Weta Digital. Han har jobbet med legender som Peter Jackson på Ringenes herre- og Hobbiten-trilogiene, Steven Spielberg på The Adventures of Tintin og James Cameron på Avatar, samt storfilmer som The Avengers, Iron Man, X-Men og Rise of the Planet of the Apes. Nå er han bosatt i Norge og underviser på Den norske filmskolen.
Som ny hovedlærer for VFX på Den norske filmskolen, hva er din visjon for linjen i årene som kommer?
- Mitt mål for VFX-linjen er å skape et morsomt og inspirerende miljø hvor mange kreative utfordringer fører til at studentene utvikler kreativiteten og fortellerferdighetene sine med VFX som verktøy. De skal forstå at deres bidrag er viktig, få selvtillit og samle erfaring. I de tre årene de går her, vil de lære mer enn de tekniske aspektene ved å lage VFX for film. Med grunnlag i kontinuerlig samarbeid mellom VFX og fotografene, scenografene, klipperne, manusforfatterne, produsentene, lyddesignerne og regissørene, er utdanningen vi tilbyr på Den norske filmskolen et bredt og samtidig fokusert VFX-studie.
Når og hvordan fattet du selv interesse for bilder?
- Det hele begynte da jeg bodde på Guadeloupe som barn og samlet på sovjetiske frimerker. Ofte var de prydet med malerier, skulpturer og annen kunst fra Sovjetunionen. Jeg sorterte frimerkene etter type motiv – kunst, natur, dyr og så videre. Det ga meg reiselyst og jeg begynte selv å fotografere. På slutten av åttitallet begynte jeg å leke meg i noen enkle dataprogrammer, og jeg kom også i kontakt med folk i firmaet til George Lucas, Industrial Light and Magic. Det inspirerte meg til å fortsette å utforske mulighetene i digital bildekunst.
Var det noen spesielle opplevelser som ga deg lyst til å jobbe med VFX?
Spielbergs og ILMs Jurassic Park (1993) ble et stort vendepunkt for meg. I denne filmen smeltet computer graphics, kunst og teknologi sammen for å lage noe som ikke eksisterer fysisk, men som likevel kan skape en følelsesmessig reaksjon hos tilskueren. Det var en bekreftelse på at VFX kunne være et kraftfullt kunstuttrykk. Jeg husker også da traileren for Ringenes herre dukket opp. I traileren var det et bittelite klipp av Gollum. Alle i bransjen vår ble ekstatiske! På denne tiden var computer graphics mer avansert enn da Jurassic Park kom, men å skape en menneskelignende figur med et fotorealistisk uttrykk var ”den hellige gral”. Dette var grensesprengende arbeid.
Hva er det mest spennende aspektet ved å jobbe med VFX?
- Teknologien utvikler seg lynraskt og det er ingenting som er morsommere enn å flytte grenser. Jeg mener Dawn of the Planet of the Apes markerte det neste steget. Det er spesielt vanskelig å lage en karakter som ikke eksisterer i det virkelige liv. Nå er vi kommet dit hvor publikum aksepterer animerte karakterer som ekte og organiske. Karakterenes tilstedeværelse gjør inntrykk på en helt annen måte.
I dag er VFX et helt annet felt enn da du begynte. Det er større konkurranse, mer effektiv tidsbruk, lavere kostnader og mer komplekse uttrykk. Hvordan ser framtiden til VFX ut?
- Den største utfordringen framover er ikke kun å skape fortryllende og overbevisende effekter, men å produsere fengslende og meningsfulle fortellinger, for slik å holde på seerens oppmerksomhet. VFX er delaktig i dette, men effektene kan kun bli like gode som selve fortellingen. Mange dyre storfilmer benytter en sjanger av VFX som fokuserer på ”visual spectacle”. Disse effektene er dyre og tidskrevende å lage, men med økt konkurranse i verdensmarkedet, synker kostnadene for VFX til film, dokumentar, animasjon og ”immersive experiences” (VR). Utfordringen ved dette er at innovasjon og fremskritt i VFX-feltet kan bli ignorert.
- Det er med andre ord flere utfordringer, og grunnet det økte antallet distribusjonsplattformer og den voksende etterspørselen etter innhold, bestemte Den norske filmskolen for å innlemme VFX i læreplanen. Hensikten er å gi filmskapere i Norge og Skandinavia kunnskap, erfaring og kreativ energi til å lage fortellinger som fengsler seeren.
Hvilke egenskaper ser du etter hos søkerne?
- Den aller viktigste egenskapen er nysgjerrighet, fordi det er en drivkraft som gjør deg i stand til å lære nye ting, bruke ideer og samarbeide med folk. Det er viktigere å være åpen, eksperimenterende og prøvende enn å kunne alt det tekniske. Så lenge man ønsker å uttrykke seg visuelt, det være seg med skulptering, tegning eller animasjon, kan man bli god i dette faget. Det handler om å tenke i bilder. Håndverket kommer senere.
Hva vil man lære ved å gå VFX-linjen på Den norske filmskolen?
- Vi oppmuntrer VFX-studentene til å bli nytenkende bidragsytere til en fortelling. Kursene våre er ikke kun rettet mot det tekniske. Du lærer også om produksjonsledelse, konseptkunst og kommunikasjon med resten av filmproduksjon. I vår undervisning er ikke VFX i en egen boble. Vi tenker heller på hvordan vi kan knytte VFX sammen med andre fagfelt, som foto, scenografi, manus og regi. Som student hos oss blir du tilbudt utstyr og software med bransjestandard, og du jobber for eksempel med Arri Alexa, Zbrush, Maya, Arnold, Renderman, Nuke, Mari, Katana, Houdini, Resolve og Unreal Engine. I tillegg får du bruke skolens to store studioer til å lage sets og arbeide med blue- og greenscreen. Studentene lærer å bli gode samarbeidspartnere innen film, og linjen er en fin vei å gå hvis man ønsker å bli VFX artist for film og tv.
Hvordan ser arbeidsmarkedet ut for en VFX artist?
- Det er et raskt voksende behov for profesjonelle og erfarne i denne bransjen, både i Skandinavia og i verden for øvrig. Det finnes mange muligheter. Nå har for eksempel virtual reality (VR) åpnet nye veier, og Den norske filmskolen har sterkt fokus på dette gjennom sitt nye senter for medieforskning, CEFIMA. Det er masse potensiale og spennende ting som skjer her hos oss. Hvis jeg var student og fikk muligheten til å komme hit til Lillehammer, ville jeg føle meg heldig.