Q: Hva har du jobbet med i filmbransjen siden du ble uteksaminert, og hvilket prosjekt – eller prosjekter – er du i gang med nå?
A: Jeg har levd av å jobbe som manusforfatter i Oslo siden jeg gikk ut av filmskolen i 2002. De første årene gikk ganske tregt, med mange prosjekter som ikke ble noe av. Så fikk to spillefilmer grønt lys omtrent samtidig og jeg hadde premiérer med to ukers mellomrom høsten 2006. Den ene ble en stor suksess og den andre fikk kritikerslakt og middelmådige besøkstall, en kombinasjon som var oppmuntrende nok til at jeg holdt det gående uten å miste bakkekontakten. Til nå har jeg vært forfatter/medforfatter på ti kinofilmer og tre dramaserier, i tillegg til å ha skrevet på dusinvis av urealiserte prosjekter. I disse dager avventer jeg produksjonsbeslutning på noen skrekkfilmer, og jeg utvikler flere ambisiøse serieprosjekter parallelt, i håp om å få gjennomført minst ett av dem
Q: Hva var det som fikk deg til å søke på Filmskolen?
A: Jeg hadde faktisk ikke hørt om Den norske filmskolen før jeg havnet i Lillehammer for å studere filmvitenskap grunnfag, et rent teoretisk studium. Dette var tredje året mitt som akademisk nomade uten noen plan for fremtiden utover en vag idé om at jeg hadde lyst til å skrive, og at jeg elsket film. Så da jeg innså at det fantes en treårig utdanning for å bli manusforfatter i byen jeg nettopp hadde flyttet til, var det verdens største selvfølgelighet å søke. Så kom jeg inn, og derfra var kursen lagt.
Q: Hva var det viktigste du tok med deg fra undervisningen du fikk på Lillehammer?
A: En grunnleggende dramaturgisk/filmatisk kompetanse, selvfølgelig, men jeg hadde også lært viktigheten av å være villig til å skrive om, forkaste egen idéer og tåle negative tilbakemeldinger uten å miste motet. Det største hinderet på veien til kompetanse er vårt eget ego som lyger om hvor bra vi er og hvor geniale idéer vi har uansett hva andre sier. Evnen til å gjennomskue dette selvbedraget og legge inn den nødvendige innsatsen for å bli bedre, er helt essensiell. De tre årene på filmskolen la grunnlaget jeg trengte for denne prosessen, som aldri slutter.
Og så er det kontaktene man knyter underveis. Jeg var heldig nok til å havne på et kull med spesielt mange talentfulle og hyggelige mennesker, og livet mitt siden den gang - både sosialt og profesjonelt - ville vært utenkelig uten det nettverket som formet seg i Lillehammer.
Q: Hvorfor bør kommende filmskapere søke seg inn på Filmskolen?
A: På filmskolen vil studenter få en tilgang på kompetanse, utstyr, samarbeidspartnere og oppmuntring som de ikke vil få noen andre steder uten å reise til utlandet og/eller punge ut en liten formue, og selv da kan det godt være de ikke får samme nivået av utdanning. Jeg kan vanskelig se for meg at noen har noe å tape på det, og det gir et bedre springbrett for en karriere som filmkunstner i Norge enn noe annet jeg kan komme på.