“På masterstudiet fikk jeg tid til å utforske filmspråket og dykke inn i egen stemme”

Dramaserien “Etter lørdag” handler om det 22-år gamle podcast-talentet Klara (Darin Hagi), som blir utfordret til å gå på blind date med en tilfeldig fyr. Kvelden ender med at hun blir utsatt for et overgrep i egen leilighet. I ettertid sliter hun med følelser som skyld og skam og velger å skyve unna de bekymrede vennene i sitt gamle bokollektiv, Mo (Kayd Wacays) og Lotte (Hanna Heider Hov). Serien er produsert av Maipo Film med støtte fra NFI, og produsenter er Lotte Sandbu [Filmskolen BFA Kull 10] og Synnøve Hørsdal. Manusforfattere er Liv Mari Ulla Mortensen og Sofia Lersol Lund [Filmskolen BFA Kull 8].

“Etter lørdag” hadde premiere på strømmetjenesten TV2 Play 11. juni i år. I oktober konkurrerer den på den prestisjefylte internasjonale TV-festivalen Canneseries i kategorien kortformat- serier.

- Det er det beste vi kunne håpet på, så det er veldig stort og overveldende!

Ifølge NRK P3s Filmpolitiet har regissøren lykkes i å lage “en serie som virkelig griper med sin realistiske stil, og som er godt egnet til å sette i gang refleksjoner og viktige diskusjoner.”

- Vi fikk veldig mye respons, mange anmeldelser og mye god kritikk. Spesielt hovedrollen ble løftet frem og det gleder meg, fordi Darin Hagi var helt fantastisk å jobbe med. Hun kastet seg ut i en svært krevende fysisk skuespillerjobb, og det var et veldig fint samarbeid. Hun ble nylig nominert til Seriekritikerprisen og det er veldig stas.

- Noen kritikere mente at det ble litt pedagogisk, men siden det blir snakket så lite om såkalte gråsonesituasjoner mener jeg at det trengs å ta en skikkelig diskusjon rundt temaet. Så den kritikken biter egentlig ikke på meg.

Serien setter overgrep og samtykke på dagsordenen og Liv Mari gjorde grundig research i manusfasen.

- Jeg intervjuet mange som har opplevd overgrep og snakket også med flere som har vært borti andre situasjoner som har vært ubehagelige og som de har hatt problemer med å sette fingeren på i ettertid. DIXI Ressurssenter for overgrep har også vært en viktig samarbeidspartner. Jeg brukte mye tid der, først for å gjøre grunnresearch, og så for å presentere scener og diskutere om situasjonene var troverdige. For meg handler serien også mye om vennskap, om fortrengelse og hva man skal gjøre når man ser at en venn sliter, men blir skjøvet bort. Det har vært en viktig rød tråd som jeg har jobbet mer intuitivt med.

Den kreative prosessen: Ideutvikling og casting

Hvordan utviklet prosjektet seg fra ide til ferdig manus?

- Jeg opplevde at det var flere rundt meg som ikke hadde det så bra, men som prøvde å være sterke alene. Det var nok der ideen begynte. Og så har jeg lenge hatt lyst til å lage noe om vennskap. Jeg bodde selv åtte år i et kollektiv som ble veldig viktig for meg, så jeg ville fortelle en historie om hvordan venner kan bli som en familie når ting blir vanskelig. I utgangspunktet begynte jeg å jobbe med det som et flettverksdrama hvor Klara sin historie lå og ulmet litt under overflaten. Hennes historie var ikke hovednarrativet, men lå der mer som et mysterium som kom frem etterhvert.

Manuset gikk fra å være en mer kollektiv historie til å bli spisset inn på Klara?

- Ja, og det har jo sammenheng med at man kommer i kontakt med en kanal som har et format. Vi forholdt oss til det formatet som TV2 ønsket seg og som var ganske kort: 120 minutter og 12 episoder. Da var det enklere å lage en tydeligere linje for å klare å ta tak i tematikken på en ordentlig måte og gi den nok rom.

Før Liv Mari begynte på masterstudiet jobbet hun med casting og ledet selv castingprosessen på “Etter lørdag”.

- På serien var jeg casting ansvarlig, men vi hadde inne mange kloke hoder og folk i produksjonen som hjalp til. Casting er fantastisk gøy og det er viktig for meg som regissør å være inkludert og involvert i det.

Å finne hovedrolleinnhaverne var en omfattende prosess og koronaepidemien førte med seg nye utfordringer.

- Vi fikk både grønt lys fra TV2 og støtte fra NFI i februar 2020, men så kom korona akkurat da vi skulle i gang med castingen og vi måtte stokke om på planene. Med selftapes kunne vi ta inn mange flere enn det vi ellers hadde gjort. Slik fikk vi prøvefilmet veldig mange i den første runden og fikk mange fine kandidater. Det gikk overraskende bra, selv om det var utfordrende. Neste utfordring var å finne måter å prøvefilme på hvor man kunne ha folk i samme rom, men som helst ikke kunne ta på hverandre.

Pandemien satte også sitt preg på selve innspillingen, som begynte i oktober 2020.

- Først var det vanskelig å gi regi med munnbind, eller i hvert fall veldig uvant. Jeg tror jeg innså hvor mye av mimikken min jeg bruker i hverdagen. Så venner man seg plutselig til det og vi ble ganske samkjørte nokså raskt. Vi hadde et lite team med mange forflytninger, - vi var vel tolv stykker på sett utenom skuespillerne, - og vi hadde en streng og dyktig smittevernansvarlig. På intimscenene blir jo skuespillerne en kohort, men jeg tror faktisk at trange lokasjoner var mer utfordrende for oss enn korona, for da hadde vi rukket å filme en stund og var blitt vant til det.

- Vi filmet i 22 dager, og på siste opptaksdag gikk Raymond Johansen ut og annonserte at Oslo gikk i lockdown fra uken etter. Så vi kom akkurat i mål, men holdt pusten!

Hvordan forberedte dere overgrepsscenen?

- Jeg var i dialog med Fanny Ovesen som hadde mange gode innspill etter kurs med en intimkoordinator. Det handler jo egentlig om grensesetting, at man gir skuespillerne en mulighet til å si noe om hva man er komfortabel med. Man setter opp et forslag og gjør en prøve som egentlig er veldig teknisk: “så tar du hånden her...”. Det blir som en slags koreografi. Vi hadde samtaler med skuespillerne i forkant og en egen øvelse i leiligheten hvor vi skulle filme. Der satte vi koreografien i scenen og snakket om bilder og utsnitt slik at alle var komfortable med hvordan man vil synes på kamera.

Hvordan jobbet du med rollen til overgriperen? Det er kanskje like utfordrende å skulle spille overgriper som offer i en slik situasjon?

- Absolutt. Skuespilleren, Alfred Ekker Strande, var veldig opptatt av at vi skulle se på hans karakter som et helt menneske og forstå ham. Vi så på den scenen som et kontrolltap: Det er ikke bare hun som mister kontroll over hvor nærme han kommer, men han mister også kontroll over temperamentet sitt. Det handlet veldig mye om å betone det sinnet. På hvilken måte fremstår han truende i overgrepssituasjonen? Hvor mye av det er eksplisitt sinne? Vi testet ut hvor langt vi skulle gå og filmet en del versjoner.

“Me too” senket terskelen for å fortelle om å ha blitt utsatt for overgrep, men å snakke om å ha begått overgrep eller å ha tråkket over en grense er et større tabu. Det er få som vil stå frem med det?

- Jeg hadde jo lyst til å komme i snakk med noen og kunne diskutere det ordentlig, men det er svært få som har latt seg intervjue om det. På grunn av den lovgivningen vi har nå har de fleste som dømmes begått en type overgrep som ikke var like relevant for denne historien. Rett før vi begynte innspillingen kom det en dokumentar, en “Innafor” episode på NRK, hvor det er en fyr som står frem og forteller ganske ærlig om sin opplevelse. Det bekreftet mye av det jeg hadde funnet ut gjennom research og jeg ble takknemlig for at han ville fortelle den historien, fordi det er krevende. Begge sider er krevende.

Lyd og foto tett på karakteren

Darin Hagi har fått mye ros for sin rolle som Klara, med en karakter som er i konstant bevegelse og som blir overrumplet av egne fysiske reaksjoner i tiden etter overgrepet. På settet utviklet skuespilleren og fotograf Runar Sørheim [Filmskolen BFA Kull 8] et tett samspill.

- Det samarbeidet var veldig spennende. Runar og jeg snakket mye om bevegelse på forhånd, og det var også det jeg utforsket på masteren på Filmskolen. Vi var opptatt av at det er skuespilleren som puster og bestemmer tempo. Runar ligger tett på og er en veldig dynamisk fotograf. Darin hadde bare gjort en filmrolle tidligere; hun hadde hatt en opptaksdag på serien “Nach”. På settet var det fascinerende å se hvor raskt Darin og Runar fant et samspill. Det var ikke bare Runar som fulgte Darin, men de to jobbet sammen. Hun visste hele tiden hvor langt hun kunne bevege seg i rommet og at hun sto fritt til å gjøre innfall.

- Utover i serien har Klara noen angstanfall som eskalerer, og sammen med Runar jobbet vi også mye med å finne en balanse. Vi sørget for at den angsten skal få tid til å bygge seg opp og at vi ikke skal skru det for mye til.

I serien er lydbildet et annet sentralt virkemiddel for å få frem Klaras subjektive perspektiv. Matias Frøystad [Filmskolen BFA Kull 10] og Adrian Strumse [Filmskolen BFA Kull 8] sto for lyddesign. Balanse var også her et viktig stikkord.

- Vi jobbet mye med å skape et tydelig vendepunkt i overgrepsscenen når hovedkarakteren går fra å gradvis miste kontrollen og over i en tilstand av frykt, uten å klemme for mye til. Jeg ville at det skulle være balansert.

- Vi brukte også lang tid på å finne ut av hvordan vi skulle bruke volumet i den popmusikken som karakterene hører på: Hvordan skulle den dynamikken fungere i forhold til intensiteten i scenen? Noen av partiene bidro til å øke stresset til karakteren, mens i andre partier ble musikken mer som et lydteppe som tok bort oppmerksomheten fra de andre lydene. Pust var også veldig viktig, at man får være tett på Klara.

Utforsket subjektivitet og karakterperspektiver på masterstudiet

Liv Mari utviklet “Etter lørdag” parallelt med masterstudiene på Filmskolen. I løpet av flere workshoper på skolen utforsket hun mulighetene for hvordan Klaras historie best kunne fortelles visuelt.

- Da jeg startet på masteren hadde jeg allerede begynt å skrive på “Etter lørdag”. Jeg hadde en tydelig plan på at jeg ville utforske foto, bevegelse og subjektivitet på masteren, og derfor utforsket jeg en scene fra “Etter lørdag" i to workshoper på skolen. Det var på slutten av det første året og ble min fordypningsoppgave.

- I den ene workshopen utforsket jeg den samme scenen fra to ulike karakterperspektiver. Det var et grep som jeg vurderte å ta inn i serien. I prosessen prøvde jeg også å finne ut av dette med kroppslig stress: Hvor mye skal man prøve å understreke det med kamera, hvor mye trenger man? Hvor tett må man ligge på karakteren og hva er det som gir økt følelse av subjektivitet?

- I workshopen fikk jeg inn filmfotografene Øystein Mamen og Anna Myking til å ha foto på hvert sitt perspektiv. Med Anna fulgte vi Mo-karakteren og vi jobbet mye med å finne ut av om det gjorde noen forskjell for opplevelsen av subjektivitet om vi lå hovedsakelig bak eller foran karakteren. Vi filmet derfor den samme situasjonen både forfra og bakfra. I tillegg gjorde vi eksperimenter av mer teknisk karakter hvor vi testet å jobbe med med gimbal [stabilisator] og prøvde ut å gjøre alt i en tagning.

- Med Øystein Mamen jobbet vi med at kamera skulle være én til én på det kroppslige stresset. Det var mer konvensjonelt skutt i forhold til at det skulle klippes sammen, men hadde fokus på plukke detaljer hos Klara- karakteren. Det var også et søkende og følsomt kamera, noe jeg er veldig opptatt av.

- Øvelsen var en tydelig måte å utforske hvordan den samme scenen kan oppleves ulikt fra to karakterers perspektiv. Det gikk både på foto og på manus, og på regi i forhold til blokking og kameraarbeid. Det var både spennende og intensivt. Det var veldig givende både for meg som student og som manusforfatter for å se muligheter, mens man skrev, for hvordan man kan fortelle.

Å finne tid og rom til å eksperimentere er ikke alltid like enkelt ute i bransjen, var det en av grunnene til at du valgte å ta en master ?

- Absolutt! Jeg hadde lenge hatt lyst på mer filmskole, tidligere hadde jeg gått to år på Film og TV på Westerdals og et år på Alma Manusutbildning i Sverige. Jeg hadde også laget en del kortfilm i tillegg til å jobbe med casting. Før det jobbet jeg med statisteri og i den perioden jobbet jeg meg halvt i hjel og følte ikke at jeg fikk tid til å lage mine egne prosjekter. Da jeg gikk over til casting ble jeg litt mer fristilt i forhold til å lage kortfilm. Men det er noe med det å få tid til å dykke inn i din egen stemme, uten å ha det presset på at du skal jobbe i tillegg. For meg var det avgjørende at et masterstudium også er selvstendig, at man har evne til å oppsøke mye selv og legge tydelige planer og være strukturert. Det å få veiledning, å ha noen som kan følge din prosess og hjelpe deg med å spisse kunstnerskapet ditt, er også kjempeviktig og en veldig fin mulighet.

Filmskolens master er erfaringsbasert og studentene kommer til studiet med erfaring fra bransjen. Bidro det til at dere fikk mye ut av hverandre?

- Jeg synes det var spennende at de fleste hadde vært i arbeidslivet og hadde en del erfaring og veldig ulike stemmer. Det tenker jeg bare er et pluss. Det var ganske fritt i forhold til hvilken bakgrunn man kunne ha. Vi hadde for eksempel en medstudent som hadde jobbet som spillprodusent, noe jeg selv ikke har erfaring med. Slik fikk man en spennende blanding av folk. Den største utfordringen det halvåret vi hadde fellesundervisning var å gjøre det relevant for alle og finne et felles språk.

Hva bør mulige masterstudenter tenke gjennom for å finne ut om dette studiet er noe for dem?

- Det er viktig å tenke på hva det er man har lyst til å utforske. Man kan jo fint ha lyst til å utvikle seg, men jeg tror jeg fikk mye ut av at jeg visste at det var foto og det visuelle jeg ville jobbe med. Da kunne jeg peile meg ganske tidlig inn på det og du kan gjøre mange av fellesoppgavene relevante for det du skal fordype deg i. Og det å kunne bruke medstudentene både til inspirasjon og til å dele ideer og kaste ball med, og å være i et miljø hvor du hele tiden har kolleger rundt deg som du kan åpne deg for og bruke kreativt, har vært veldig verdifullt.

Kan du si noe om hva du holder på med nå?

- Nå skal jeg lage reklame for produksjonsselskapet Pravda, så det er ganske nytt og veldig spennende. Jeg holder også på med å skrive på en spillefilm, men det er ganske tidlig i prosessen så vi får se i hvilken retning det går. Det driver og bobler, så akkurat nå handler det om å sette sammen alle innfallene til en helhet.

“Etter lørdag” er tilgjengelig på strømmetjenesten TV2 Play.

Det neste masterkullet på Filmskolen begynner høsten 2022 med opptak våren 2022. Søknadspapirene legges ut på Filmskolens nettsider 1. desember 2021.