Stipendiat Elin Festøy: Hva kan vi formidle gjennom spill?

Elin Festøy har bakgrunn som journalist og dokumentarfilmprodusent. Hun var en av de første nettjournalistene i Norge og har fulgt den teknologiske medieutviklingen og hvordan det påvirker kulturen siden 90-tallet. Hun er kreativ leder, produsent og manusforfatter av spillet My Child Lebensborn, som hun utviklet i forkant av stipendiatperioden. Spillet er produsert av Sarepta Studios og Teknopilot og stakk i 2019 av med prisen Games Beyond Entertainment ved spillverdenens Oscar, BAFTA Game Awards. Siden 2018 har hun vært tilknyttet CEFIMA, filmskolens senter for fremragende utdanning, som stipendiat.

My Child Lebensborn var ditt første spillprosjekt, hva var det som dro deg fra dokumentarfilm til spillformatet?

-Jeg liker å utforske nye fortellermuligheter, men valget av format må henge sammen med at man vil nå ut til et visst publikum og prøve å få dem til å forstå noe eller endre noe. Da jeg begynte å lage en dokumentarfilm om Lebensborn-barna og deres historie innså jeg raskt at dette var feil format i forhold til målgruppen. Vi ville at 13-åringer skulle få høre at når krigen er over blir det fremdeles skapt krigsofre på grunn av hat mot fiendens barn. Med en lineær film om gamle mennesker som snakker om krigen, hvor det visuelt ikke synes at dette egentlig handler om barn på 50-tallet, ville vi ikke nå 13-åringen. Derfor ble formatet et mobilspill.

- Da vi begynte fantes det knapt sammenlignbare spill der ute. Det startet som et eksperimentelt dokumentaristisk prosjekt, og så var det fantastisk at vi fikk det til. Vi klarte å lage noe som treffer målgruppen og som engasjerer.

I My Child Lebensborn fortelles historien om skjebnene til norske tyskerbarn etter 2. verdenskrig. Spilleren blir adoptivforelder til et barn som de må ta vare på og beskytte i et lokalsamfunn i året 1951, da hatet mot den tyske okkupasjonsmakten fremdeles var sterkt. Spillet presenterer historien bak Nazistenes Lebensborn-program, raseideologien, og hvilke konsekvenser det fikk for krigsbarna. Barna som spilleren skal vise omsorg for når de ikke forstår hvorfor de blir utstøtt, heter Karin eller Klaus og er basert på de dokumentariske historiene til norske Lebensborn barn.

- Det japanske spillet Tamagotchi var en inspirasjon siden det viste at det å gi omsorg er en meningsfull interaksjon. Hva skjer om man istedenfor et sånt dustete endimensjonalt lite vesen faktisk plasserer et levende barn med en kompleks og sann historie inn i den skjermen? Det var det vi gjorde, og med den innsikten la vi mye arbeid i å lage et kroppsspråk til det barnet og gi det personlighet, sånn at det skulle være en så “sticky character” som mulig.

-Vi begynte tidlig med testing og hadde en slags spillbar prototype hvor du limer sammen noe som du kan gå gjennom interaktivt. Det testet vi på målgruppen. Da vi så 14-årige gutter som ble veldig opptatte av å være gode foreldre, skjønte vi at vi var inne på noe.

I spillet er det den emosjonelle opplevelsen, og ikke poeng eller utfordringer, som er motivasjonen for spilleren.

-Det er noen få spill, men antallet øker, som gjør noe annet enn det et klassisk spill gjør, som er å gi deg underholdning eller puzzles og mestring. I My Child Lebensborn spiller du gjennom en historie, men interaksjonene du gjør er ikke for å vinne eller å få poeng, men for å få en følelse av at du kan vise omsorg for barnet. Du kan klappe barnet på kinnet og kile det, og så reagerer barnet med å le, og du får en god følelse. Det er en spillopplevelse som gir deg noe annet, en emosjonell opplevelse.

For Elin er det nettopp denne fysiske opplevelsen av fortellingen som er noe av det mest spennende med spill og VR.

- Den fysiske opplevelsen er også viktig i VR, siden VR er immersion. Du kan få innsikt gjennom en slags fysisk tilstedeværelse i noe som ikke har blitt fortalt og det er kjempespennende å utforske. Det er så mange muligheter og vi har såvidt begynt å røre borti det. Det kan sammenlignes med et bibliotek hvor hyllene for krimbøker er de eneste som er fulle, men alle de andre hyllene skal også fylles med historier. Vi må fylle nye hyller og lokke nye målgrupper til spill.

Kunstnerisk utviklingsarbeid

I det kunstneriske utviklingsarbeidet på filmskolen går Elin dypere inn i tema hun ikke fikk utforsket innenfor rammene til My Child Lebensborn-spillet.

-En tematikk rundt krigsbarn som jeg ikke fikk adressert i filmen eller i spillet var det etiske problemet som dels er utrolig underlig og dels er helt forutsigbart. Hvordan kan voksne mennesker se på et barn, en syvåring, og se en fiende og mishandle det barnet? Hvordan havner barna i det fiendebilde og blir et hatobjektt? Det er jo en “Oss og Dem” tankegang. Med en gang du har objektivisert og satt en etikett i panna på noen, så har du gjort dem til mindre enn mennesker, og da er det legitimt å hate dem eller støte dem ut.

Elin utforsker hvordan en VR-opplevelse kan gjøre oss oppmerksomme på hvordan vi interagerer med omverdenen og hvordan vi påvirkes av innlærte handlingsmønstre og perspektiver på verden.

- My Child Lebensborn er en simulering som inviterer deg til å gå en mil i noen andres sko, og det er veldig bra for empati å se verden fra andres øyne. Men er det mulig å gå en mil i dine egne sko, og faktisk se med hvilke øyne du ser verden og hvordan din oppdragelse og den kulturen du lever i gir deg noen briller som gjør noe med synsfeltet? Dette vil jeg utforske i VR, og utfordre min deltager ved å sette dem i en kontekst hvor man kan synliggjøre hvordan man ser verden med noen briller man ikke vet at man har på nesa engang. I det kunstneriske utviklingsarbeidet har jeg gått gjennom flere forskjellige konseptskisser for å teste ut hva som fungerer.

Hvilken type scenarioer testet du ut?

-Først tenkte jeg at vi må få møte dagens krigsbarn, barna av fiendens soldater i dag. Den tematikken ble enda mer aktuell mens vi holdt på med My Child Lebensborn og problematikken rundt barn av IESS-soldater var i mediene. Tanken var å filme disse barna så man kunne møte dem i VR, se dem og få blikkontakt med dem, men jeg tenkte for lineært og for mye ut fra hva jeg ønsket å fortelle. I filmet VR kan jeg til en viss grad kontrollere blikket eller oppmerksomheten, du har points of interest for hvordan du skal fokusere og hvordan du skal klippe mellom scener. Det er likevel veldig lett å bli distrahert, henge seg opp i detaljer og miste fokus, hvis du som deltager ikke har noen rolle, men bare står og ser på.

- For hver skisse ser jeg svakheter og styrker, og lærer hvordan det fungerer. Scenen hvor man bare står og er tilskuer kan jo være fantastisk om det er akkurat det du ønsker å formidle. Det finnes VR-opplevelser hvor man har filmet Holocaust-overlevere som forteller sin historie, og da ønsker du jo å låse publikum fast, "nå skal du høre denne historien". Da er det del av det fortellingsmoduset du har behov for, det er del av budskapet.

-De siste ideene jeg har jobbet med er at du som deltager kommer inn i et litt science fiction-aktig univers som er deg totalt fremmed, hvor dine lærte referanserammer ikke har mening, uavhengig av hvilken kultur og bakgrunn du har. Vi vil vise deg hvordan du interagerer med dette stedet og gjøre deg oppmerksom på hvordan du tar beslutninger basert på disse brillene vi har på nesa. Det har vært en lang utviklingsprosess, fra noe veldig konkret og filmet til å gjøre det så abstrakt som mulig og så interaktivitetsbasert som mulig.

I utviklingen av kommersielle spill og filmer er det et nødvendig fokus på det ferdige, polerte produktet, mens stipendiatperioden har gitt Elin muligheten til å utforske og fokusere på prosessen.

-Jeg er takknemlig for å kunne få en stipendiatperiode til å utforske dette feltet som ligger midt mellom klassisk spill og dokumentarfilm og hvor det er så mye som er uprøvd. Det er interessant å prøve å sette ord på de forskjellige perspektivene og aspektene ved det, forstå hva som kommer inn i dette feltet og hva som er relevant. Jeg ser at mange er interesserte i dette og får henvendelser fra litteratur, film og spillmiljøer. I høst har jeg snakket om spill for forfattere på Bjørnsonfestivalen og for filmskapere på dokumentarfestivalen Nordisk Panorama og i sommer for spillskapere på Game Developers Conference i San Francisco. Det som dokumentarister og journalister er kjempegode på, det redaksjonelle i å forholde deg til en sann historie og arkivmateriale, er helt ukjent for spillbransjen. Samtidig begynner spillbransjen å se at det elementet av sannhet, det humanistiske elementet av genuin menneskelighet, gjør noe med spillopplevelsen.

Den norske filmskolen har et stipendiatprogram, et kunstfaglig alternativ til den vitenskapelige PhD graden, hvor det for tiden er ni stipendiater. Filmskolen har søkt om NOKUT godkjenning for et nytt PhD program for i film og beslektede audiovisuelle kunstformer og ved godkjenning vil nye PhD stillinger bli utlyst. Les mer om stipendiatprogrammet her.